Stein er det eldste byggematerialet vi har. I Norge er den slipt til kniver i steinalderen, hugget til gryter i vikingtiden, murt i kirker og katedraler i middelalderen og sendt over hele verden som gatestein og fasadeplater. Her følger vi naturstein i Norge fra de første redskapene til skiferen på Nasjonalmuseet, og ser hvorfor norsk stein fortsatt står sterkt.
Kort tidslinje
- Steinalderen: skifer brukes til kniver og spisser der flint mangler.
- Bronsealder og vikingtid: kleberstein tas ut til gryter og husgeråd.
- 1000- til 1300-tallet: steinkirker og Nidarosdomen bygges i blant annet kleberstein, grønnskifer og marmor.
- 1421: første skriftlige omtale av skiferbruddet på Sollesnes i Hardanger.
- 1820–1870: grorudgranitten fra Oslo er tyngdepunktet i norsk steinindustri.
- 1850-årene: industriell utvinning av skifer starter.
- 1842–1913: granitteventyret ved Iddefjorden, med toppår i 1913.
- 1920-årene: Dovrebanen gir fart til skiferindustrien i Oppdal.
- 1928: Monolitten i iddefjordgranitt reises i Vigelandsparken.
- 2008: larvikitt kåres til Norges nasjonalbergart.
- 2022: Nasjonalmuseet åpner, kledd i skifer fra Oppdal.
Steinalderen: skifer der flinten manglet
Flint finnes ikke naturlig i Norge, og i steinalderen var den en viktig importvare. Der flinten manglet, brukte folk andre bergarter, og skifer var en av dem. Skiferen kunne slipes til skarpe egger, og kniver av skifer fra yngre steinalder er blant annet funnet i Troms. Senere ble skifer også brukt som gulv i langhus.
Kleberstein: gryter, handel og kirker
Kleberstein er så myk at den kan skjæres med kniv, og den tåler varme. Det er kjent klebersteinsbrudd fra bronsealderen, vikingtiden og middelalderen over hele landet, og arkeologene har funnet mange gryter og andre husgeråd av kleberstein. I middelalderen ble steinen brukt i kirker og andre monumentalbygg, og en døpefont fra Gudbrandsdalen fra rundt år 1200 er hugget i kleberstein.
Middelalderen: steinkirker og Nidarosdomen
Med kristendommen kom steinbyggingen. Lenge regnet man med at det ble bygget omkring 250 steinkirker i middelalderen innenfor dagens grenser. I dag kjenner vi til rundt 320, medregnet rundt 30 klosterkirker, og 159 av dem står fortsatt. Vestfold har den største tettheten, og de fleste kirkene der ble bygget på 1100-tallet.
Den største av dem alle er Nidarosdomen i Trondheim. I middelalderen ble den bygget mest i grønnskifer, kleberstein og hvit marmor fra et fåtall brudd. Under restaureringen, som startet for rundt 150 år siden, ble 110 norske steinbrudd testet, og stein fra 70 av dem ble brukt. Domen har blant annet 23 typer kleberstein og 14 varianter av marmor og kalkstein, og den er et utstillingsvindu for norsk naturstein.
Marmoren til domen ble i middelalderen hentet blant annet fra Almenningsøya i Bjørnør og fra Sparbu. På Vestlandet ble det også bygget i stein: stein fra skiferbruddet på Sollesnes i Hardanger er etter alt å dømme brukt i Håkonshallen i Bergen, og bruddet er nevnt skriftlig allerede i 1421.
1600- og 1700-tallet: kvernstein, takstein og marmor
Steinen var en del av hverdagen. I 1613 skrev Peder Claussøn Friis at bruddene i Hardanger leverte kvernsteiner, bakeheller og takstein som ble fraktet rundt i landet. Den første skriftlige omtalen av oppdalskifer er fra 1689, da grovt tilhugde heller ble brukt til trapper og til gulvet foran ovnen. På 1700-tallet ble det tatt ut marmor ved Gjellebekk i Lier til Marmorkirken i København, og i 1765 ble marmoren ved Fauske oppdaget.
1800-tallet: steinindustrien blir til
Grorudgranitten
Den første store norske steinindustrien vokste fram i Groruddalen i Oslo. Fra 1820-årene til 1870 var grorudgranitten, lyserød syenitt fra åsene rundt Grorud, tyngdepunktet i landets steinindustri. Steinen ble brukt til løvene foran Stortinget og en mengde bygninger i hovedstaden, og etter bybrannen i Hamburg i 1842 ble store mengder eksportert til kaier, kanaler og bygninger der. Grorud Granitt og Skifer tar fortsatt ut stein ovenfor Grorud. Les mer om grorudgranitt.
Skiferen blir industri
Industriell utvinning av skifer startet i Norge i 1850-årene. Bruddet i Hardanger hadde periodevis over 150 mann i arbeid i 1850-årene, og skiferen ble solgt til Bergen, Haugesund og Stavanger. Otta Skifer ble grunnlagt i 1875 og tar fortsatt ut skifer i Pillarguri-bruddet ved Otta. Rundt 1900 nådde jernbanen innlandet, og bruddet i Hardanger tapte markeder.

Granitteventyret ved Iddefjorden
Ved Iddefjorden startet granittdriften for alvor i 1842. Fra 1870-årene ble gatestein sendt over hele verden, og produksjon og eksport økte nesten hvert år fram til toppåret 1913. Da var det flere hundre brudd og et par tusen arbeidere rundt Halden, Fredrikstad og Sarpsborg. Steinen gikk til Tyskland, England og Nederland, og til gatene i Buenos Aires og Havanna. Da første verdenskrig brøt ut, stoppet eksporten brått. Les mer om iddefjordgranitt.
Røykengranitt og larvikitt
Fra slutten av 1800-tallet ble også drammensgranitten fra Røyken viktig, og Regjeringsbygningen fra 1906 var det første større bygget i Norge med fasader av denne granitten. Samtidig ble det tatt ut granitt og larvikitt langs kysten av Vestfold. I 1895 eide ingeniøren Erik A. Gude alene 40 steinbrudd, blant annet med labrador, som larvikitten ble kalt.
1900-tallet: Oppdal, Monolitten og nye materialer
Skiferindustrien i Oppdal fikk fart da Dovrebanen ble bygget tidlig på 1920-tallet. Oppdal turisthotell, som sto ferdig i 1924, ble bygget med oppdalskifer, og i 1923 ble Minera Skifer etablert. I dag tas oppdalskiferen ut av flere produsenter, blant dem Oppdal Sten, som leverte skiferen til Nasjonalmuseet.
I Oslo valgte Gustav Vigeland iddefjordgranitt til skulpturene i Vigelandsparken. Blokken til Monolitten, på rundt 270–280 tonn, kom fram i 1927 og ble reist året etter. Altaskifer gikk også til utlandet: Amstel stasjon i Amsterdam, som sto ferdig i 1939, fikk gulvfliser av altaskifer.
Utover 1900-tallet tok betong og asfalt over mye av markedet, og mange brudd ble lagt ned. Ved Iddefjorden var det til slutt bare et lite brudd igjen, og det siste klebersteinsbruddet i drift, ved Otta, ble lagt ned i 2011.
I dag: larvikitt, skifer og kortreist stein
Det tas fortsatt ut naturstein for om lag én milliard kroner i året i Norge, omtrent halvparten som blokkstein og resten som skifer og murstein. Larvikitt er den viktigste: i 2022 sto den for litt over halvparten av salgsverdien og 85 prosent av eksportverdien for norsk naturstein, og i 2008 ble den kåret til Norges nasjonalbergart.
Skiferen tas ut i Otta, Oppdal og Alta, og i mindre brudd blant annet på Dovre og i Hardanger. Norske produsenter dokumenterer i dag frostbestandighet, styrke og klimautslipp med testrapporter og miljødeklarasjoner. Samtidig er andelen importert naturstein mer enn doblet på femten år, og bransjen mener at offentlige byggherrer som etterspør kortreist norsk stein, kan styrke norsk produksjon.

Nasjonalmuseet i Oslo, som åpnet i 2022, viser hva norsk stein fortsatt kan brukes til. Arkitekten ville ha norsk stein, og bygget er kledd i sagd skifer fra Oppdal. Les om Nasjonalmuseet, eller se oversikten over steinbrudd i Norge.
Kjedens egen historie
Flere av bedriftene i Skifer & Granitt er en del av denne historien. Fevik Steinindustri har røtter tilbake til 1890-årene, Skåra Stenindustri ble etablert i 1916, Sæthre Sten i 1920 og Nerlands Granittindustri i 1935. Grorud Granitt og Skifer driver brudd på Grorud, i området som var tyngdepunktet i norsk steinindustri på 1800-tallet. Les mer om kjeden.
Vanlige spørsmål
Hvor lenge har det vært tatt ut stein i Norge?
Folk har brukt norsk stein siden steinalderen. Kleberstein ble tatt ut allerede i bronsealderen, og det eldste skiferbruddet som fortsatt er i drift, på Sollesnes i Hardanger, er nevnt skriftlig i 1421.
Hvilken stein er Nidarosdomen bygget av?
I middelalderen mest av grønnskifer, kleberstein og hvit marmor. Under restaureringen er stein fra 70 norske brudd tatt i bruk.
Når startet steinindustrien i Norge?
Den første store steinindustrien var basert på grorudgranitten i Oslo, som var tyngdepunktet fra 1820-årene til 1870. Industriell skiferdrift startet i 1850-årene.
Hva er Norges viktigste naturstein i dag?
Larvikitt, som står for over halvparten av salgsverdien for norsk naturstein og det meste av eksporten. Den ble kåret til Norges nasjonalbergart i 2008.
Hvorfor ble det brukt mindre naturstein på 1900-tallet?
Betong og asfalt tok over mye av markedet, og importert stein ble ofte valgt fordi den var billigere. Mange brudd ble lagt ned, men skiferen fra Otta, Oppdal og Alta har holdt stand.
Kilder
- Store norske leksikon: skifer, kleberstein, marmor, nordmarkitt, Groruddalen, larvikitt, drammensgranitt, Monolitten og Gjellebekkmarmor
- KA: Norske steinkirker fra middelalderen (2022), og skriftlig spørsmål i Stortinget om steinkirkene
- Per Storemyr m.fl.: Arkeologien til Nidarosdomens middelaldersteinbrudd (2010)
- GEO: om steinen i Nidarosdomen, Granitt fra Østfold – stein med tradisjoner (2014), om Erik A. Gude og steinbruddene i Vestfold, om oppdalskiferen og Norsk naturstein i verdensklasse (2020)
- Hardangerskifer AS: Historia
- Lokalhistoriewiki: Oppdal kommune, Røykengranitt og Skiferbruddet i Rasveita
- Tom Heldal, NGU: Norsk marmor – finnes det?
- IUGS: Iddefjord granite
- Eiker arkiv: Flint i steinalderen
- Norges arktiske universitetsmuseum på DigitaltMuseum: skiferkniv fra Tromsø
- Otta Skifer AS
- Nijland i Bulletin KNOB: om natursteinen i Amstelstation og Muiderpoort (2009)
